Kronikk - Anne Sagberg - Kråkerøy Marit Aasbrenn hadde for litt siden en spennende artikkel i FB med overskriften «Skjønnheten tilhører hele verden». Hun siterte Victor Hugo som en gang skal ha sagt at det er to ting ved en bygning, bruken og skjønnheten. Bruken tilhører eieren, skjønnheten hele verden. Jeg har lyst til å omskrive sitatet litt: Historien tilhører oss alle. Kulturminnene, rent fysisk, tilhører eierne, men historien er vårt felleseie. Aasbrenn fremmer flere interessante forslag som er verd å diskutere. I artikkelen nevner hun både øya Isegran, og arkeolog Erling Johansen. Det er spesielt disse to elementene jeg vil knytte noen kommentarer til. Den 75mål lille øya Isegran rommer en historie som er større enn øya selv. En historie som strekker seg tilbake til 1200-tallet og inneholder hendelser som har mye mer enn lokalhistorisk betydning. Med boka «Isegran – en perle i Fredrikstad» har min intensjon vært å bringe denne historien ut til flest mulig. I dag benevnes gjerne øya «Den historiske øya Isegran». Det er ikke lett for besøkende i dag å forstå hva denne historien egentlig går ut på, selv om festningsmurer er et dominerende trekk i bildet. Reiselivsnæringen forteller om en stadig økende interesse for ferier med innhold, også for historiske steder med spennende historiefortelling. Her mener jeg øya har et uutnyttet potensial. Kanskje kunne noe areal i bygningene, som ble bygget for Mineforsvaret, brukes til utstillinger av for eksempel Mineforsvarets historie, og de interessante elementene i fortet som er så tydelige på øya; glasiet og den tørre grav. Mange mennesker er interessert i forsvarshistorie – og her er de rett i smørøyet. Båtkonstruktør Bjarne Aas bygde blant annet sine berømte lystbåter på Isegran. Det finnes fortsatt flere av hans båter i Fredrikstad, og hvor hører de vel mer naturlig hjemme enn på øya der de ble bygget? Et lite Aas-museum ville nok interessere mange som legger turen ut til øya, der det også er et levende miljø for veteranbåter. Og såtil han som i 2019 ville ha fylt 100 år; Erling Johansen. Rørleggeren som ble arkeolog og utnevnt til statsstipendiat. Han vi kan takke for at Isegran på 1970-tallet gjenoppsto med vannhjul, renessansehage, tårn, renoverte bygninger og det vi ellers setter pris på ved øya. En liten utstilling som forteller om Arkeologisk feltstasjons virksomhet på øya i nærmere 30 år, under ledelse av E. Johansen ville være et fint tilskudd til øyas fortelling om seg selv. (Et 100-årsjubileum for E. Johansen fortjener en egen artikkel.) Isegran er, på linje med Kongsten fort og Cicignon fort et utenverk til Fredrikstad festning. Men Isegran har også sin egen historie som vil berike den som kjenner til den. Elingaard museum og Kystmuseet på Hvaler er «utenverk» under Fredrikstad Museum. Skulle ikke Isegran også fortjene oppmerksomhet som de andre «filialene»? I tillegg til det maritime miljøet med fokus på historiske båter, brukes øya som plass for «eventer» og selskapsarrangementer og noe kafédrift. Noen av bygningene leies ut til overnatting. Festivaler inntar øya fra tid til annen. Det er fint at øya brukes, innenfor sine egne miljøbegrensninger, selvsagt. Men det er ikke bra om det medfører at øyas egen historie kastes på skraphaugen. Historie er kultur. Verdien av kultur kan ikke alltid måles i kroner. Lønnsomhetskriterier som næringsdrivende må benytte seg av passer ikke alltid. Kultur koster. Hadde beslutningstagerne ikke innsett det hadde vi verken hatt Opera, Maihaug, eller for den saks skyld bibliotek eller kulturell skolesekk. I 2005 gikk det en debatt i mediene om hva Isegran skulle brukes til. Interessene var mange og meningene delte. Verneinstanser koblet seg på. Nå er det kommunen som forvalter øya, både museum og arkeologisk stasjon er borte. Da kan det være interessant å få en diskusjon igjen om hvilken status øya/eventuelt ulike deler av øya skal ha, og hvordan den skal forvaltes i et langt perspektiv. Verdensbyer tar vare på sin kultur. Vi har mulighet til å etablere en «museumsøy», med stedsrelevant innhold, midt i sentrum. Å ta vare på de kulturminnene som finnes på Isegran, og sette dem inn i en forståelig sammenheng, vil gjøre øya mer attraktiv både for tilreisende og oss alle som bebor denne «lille verdensbyen».