Den fondsavhengige staten Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 viser først og fremst hvor vanskelig det er for politikere å bruke mindre penger når de har så mye å forsyne seg av. Argumentene for å stramme inn står i kø: Etter flere år med svak vekst er det nå ingen tvil om at norsk økonomi går godt. De gode tidene lyser fra prognosene til Statistisk sentralbyrå, de kan avleses i pengepolitiske rapporter fra Norges Bank eller fra NHOs konjunkturbarometer. Finansdepartementets egne folk er blant de aller mest optimistiske med et vekstanslag for norsk økonomi på 2,7 prosent neste år. Det er altså ikke mulig å forsvare en videre opptrapping av oljepengebruken ut fra tilstanden i norsk økonomi. Om noe skulle de gode utsiktene tilsi at Siv Jensen trykket på bremsen. Men det gjør hun ikke. I det budsjettet som regjeringen la frem mandag, settes det nok en gang rekord for bruk av oljeinntekter. Det planlagte underskuddet innebærer en overføring fra Oljefondet på 231,2 milliarder kroner – 4,5 milliarder kroner mer enn i år. Finansminister Siv Jensen gjorde ved fremleggelsen av budsjettet et poeng av at regjeringens «mindreforbruk» i den perioden den har sittet, til sammen har sørget for en buffer på 400 milliarder kroner. Selv om den har brukt mye penger, har den stort sett ligget godt under den nye handlingsregelen på tre prosent. Jensen har rett i at regjeringen kunne vært enda mer uansvarlig. Men det betyr ikke at den har vært ansvarlig. Fondets størrelse innebærer nå at et fall i markedsverdien på rundt 1000 milliarder kroner er noe man må regne med vil skje før eller siden. Da får politikerne et problem. Når det gjelder budsjettets innhold, fortsetter Solberg-regjeringen i velkjente spor. Vei og jernbane har vært en budsjettvinner siden regjeringen tiltrådte og er det også denne gang. Forsvarssektoren, som ble glemt av den rødgrønne regjeringen, blir prioritert av Solberg som bevilger mer penger til nye ubåter og maritime patruljefly. Regjeringen viderefører klokelig nok skatteforliket på Stortinget som innebærer en gradvis nedtrapping av skatt på overskudd i bedriftene. Ideelt sett skulle den i tillegg ha fjernet formuesskatten som fører til at risikoen i investeringer i næringsvirksomhet blir uforholdsmessig stor. Det har regjeringen imidlertid ikke nubbsjans til å få gjennomslag for på Stortinget. Derfor er det fornuftig at den lar skattesatsen bli stående, men heller senker verdsettelsen av aksjer og driftsmidler – såkalt arbeidende kapital. Andre gladnyheter fra budsjettet er en reversing av den lite gjennomtenkte økningen av sukkeravgiften i fjor. Nå gjenstår det bare å fjerne den meningsløse avgiften på sukkerfri brus. Det er umulig å lese budsjettdokumentene uten et sideblikk på den parlamentariske situasjonen som har oppstått med KrFs sjelegranskning. Regjeringen plusser på bistandsbudsjettet og åpner døren for 3000 kvoteflyktninger. Begge deler kan innkasseres som en seier for Venstre og fungerer samtidig som en invitasjon til KrF om regjeringssamarbeid. Det er en invitasjon det er høyst uklart om partiet vil ta imot. Følger landsmøtet KrF-leder Knut Arild Hareides venstredreining, kan dette bli det siste budsjettet regjeringen Solberg legger frem. Fem år med Solberg har utvilsomt vært bedre for landet enn et fortsatt rødgrønt styre. Men den borgerlige regjeringen har etterlatt en stat som i betenkelig grad er avhengig av påfyll av fondsinntekter for å få endene til å møtes. Denne artikkel er hentet fra DagensNæringsliv